|
K.E. Schreiner
[SNPA-kommentar: 2 figurer og plansjer er utelatt inntil videre]
Neppe noen annen del av vårt land har i diskusjonen om den rasemessige sammensetning av det norske folk spilt en så framskutt rolle som Jæren. Den store interesse for Jærens antropologi ble vakt gjennom Arbos undersøkelser av befolkningen i Rogaland i årene 1884-1893. De brakte som resultat at Jærens befolkning i overveiende grad er brakykefal og både derved og i sine psykiske karakterer skiller seg skarpt fra østlendingen. Arbo reiser spørsmålet hvorav det kommer at brakykefalene har konsentrert seg nettopp på Jæren eller i det gamle Rogaland i det hele tatt, men tar av i antall både nord- og østover. I sin Udsikt over Norges antropologi (1894) framsetter han den antagelse at det var den brakykefale grein av det skandinaviske steinalderfolket som avanserte oppover langs kysten, vikende for en senere inntrengende høyerestående, mer dolikokefal stamme. Imidlertid framhever han året etter (1895) at det forhold at Jæren nettopp danner "brakykefalenes fokus" med gradvis avtagen til begge sider kunne tale for "at disse brakykefaler var av transmarin opprinnelse, altså kommet til Jæren over havet. Hvis dette kunne antas, ville unektelig forholdene i mange henseender vinne i klarhet og forståelighet, men på den annen side er det nesten ikke tenkelig at disse fjerne tiders folk med sine primitive båter skulle ha kunnet komme over Nordsjøen" (s. 60). Før Arbo offentliggjorde resultatene av sine undersøkelser over Stavanger amts antropologi, hadde Universitetets anatomiske institutt (høsten 1894) fått sitt første skjelettmateriale fra Jæren, nemlig 32 delvis temmelig defekte kranier fra Sola gamle kirkegård i Håland herred. Arbo omtaler kort disse kraniene og gir en oversikt over hvordan de fordeler seg på de tre breddelengdeindekstyper: 11.1 % er dolikokrane, 59.2 % mesokrane og 29.6 % brakykrane. Dette resultat sto i skarp motsetning til hans målinger av 48 soldater fra Håland. Av dem var bare 6.2 % dolikokefale og 14.6 mesokefale, mens hele 79.1 % var brakykefale. Selv om han reduserte deres bredde-lengdeindeks med to indeksenheter, finner han likevel nær dobbelt så mange brakykefale som i kraniematerialet, nemlig 58.3 %. Arbo synes selv at forskjellen nesten er uforklarlig, men mener at den må ligge i at skallesamlingen er for liten til å gi et sant bilde av befolkningen. Den lille kraniesamlingen fra Jæren består etter Arbo av representanter for ikke mindre enn fem utpregete typeformer, nemlig tre dolikokrane, en svakt og en sterkt brakykran. Den siste kaller han den "finno-lappoide". Den står nærmest den brakykefale form han finner hos den nålevende befolkning på Jæren. Barth, som hadde samlet skallene på Sola, gir i et tillegg til sin bok "Norrønaskaller" (1896) en kort beskrivelse av dem. Også han framhever den påfallende forskjell mellom målene av disse kranier og Arbos mål av levende. Mens Arbo for soldatene fra Håland fant en gjennomsnittlig breddelengdeindeks av 82.8, er gjennomsnittsindeksen av skallene bare 77.6. Barth framhever at de i det store og hele faller i to hovedtyper. Den ene er rekkegravtypen, hans "vikingtype", den andre den brakykrane type som han anser for karakteristisk for den brakykefale del av Jærens nålevende befolkning. Hvordan forekomsten av den siste på Jæren skal forklares og hvordan den forholder seg til nålevende og prehistoriske brakykefaler i andre deler av Europa, anser Barth for å være spørsmål som ennå ikke er modne til endelig løsning. Han forkaster dog både hypotesen om at Jærens brakykefale befolkning skulle være etterkommere av en urbefolkning fra steinalderen og Arbos betegnelse "finno-lappoid" for den brakykrane skalletype. Barth finner at det siste navn forutsetter et slektskap mellom Jærens befolkning og lappene som det ikke foreligger noe holdepunkt for. Arbos påvisning av forekomsten av en gjennomgående brakykefal befolkning i vårt lands sydvestlige kystdistrikter blir av Larsen (1900) med rette betegnet som en etnologisk oppdagelse av den største betydning, og den ga støtet til at også han foretok en undersøkelse av rekruttene fra Jæren. I det hele undersøkte Larsen 102 individer. Av dem utmerket halvparten seg ved en eiendommelig hodeform, en større del også ved en egen ansiktsform og hadde et så overensstemmende særpreg at de måtte anses for å representere en eiendommelig type som Larsen kaller Jærtypen. Den karakteriseres "ved det relativt brede hode, det bratte bakhode, den kun svakt skrå panne med store buler og flatt nedre midtparti, det sterkt framhvelvete øvre temporalparti, det brede, flate korte ansikt med sterkt ortognat profil, dernest den eiendommelig gulrødlige hårfarge og de blå, lyst blåbrunlige eller lyst grå øyne" (s. 9). Den gjennomsnittlige breddelengdeindeks for 102 undersøkte varierte i de enkelte distrikter mellom 81.2 og 83.2, for de 51 av Jærtypen var den 83.99. Den halvpart av rekruttene som ikke kunne regnes til Jærtypen, var meget uensartet. Uten sammenligning hyppigst forekom en mørk type som syntes i det vesentlige å stemme med en også i andre deler av landet alminnelig mørkhåret type, men som her var modifisert gjennom blanding med Jærtypen. Dernest fantes et mindre antall, neppe over 1/5 av de undersøkte, som nærmest måtte regnes til den dolikomesokefale norrøn-germanske type, og endelig noen ganske få som Larsen betegner som "Vestlandstypen", blonde meso- eller brakykefaler som nærmest må oppfattes som en varietet av den østlandske dolikokefal. Også Larsen omtaler kraniematerialet fra Jæren og mener som Barth at en del av det stemmer med Jærtypens hodeform, mens andre av kraniene nærmest slutter seg til den norrøne type og igjen andre er av ubestemt type eller muligens kommer inn under den mørke type. I det hele er det etter Larsen neppe noen vesensforskjell mellom kraniene og hodeformen hos den nålevende befolkning, bare en relativ forskjell i numerisk henseende mellom de forskjellige typene. Til å oppstille hypoteser om hvorvidt Jærtypen er en rest etter en eldre forhistorisk befolkning eller tilhører en stamme som er innvandret i forhistorisk tid som følge av forbindelse med andre Nordsjøland, er det etter Larsens mening for tiden neppe grunnlag. Hypoteser er her mindre påkrevet, dess mer derimot fortsatte undersøkelser. Den siste uttelelsen av Larsen har adresse ikke bare til Arbos tidligere arbeider om Jærens befolkning, men også til en artikkel som Andr. M. Hansen hadde offentliggjort i Nyt Tidsskrift i 1894 under tittelen "To raser i Norge". Hansen har ikke selv foretatt antropologiske undersøkelser, men bygger på Arbos resultater. De anskuelser som han hevdet i den nevnte artikkelen, søkte han å underbygge på bredt geologisk-arkeologisk grunnnlag i sin 10 år senere offentliggjorte bok "Landnåm i Norge". Hansen mener at det i de skandinaviske folk inngår to antropologiske hovedelementer som kom til landene til forskjellig tid. Først kom den alpine rase, kortskallet, middels høy og (opprinnelig) brunett. Den kom til Danmark med den eldre steinalders kultur som et veidefolk, hvis liv vi kan slutte oss til etter levningene i skjelldynger, kyst- og innsjøfunn. I Norge tok den det kystland i besittelse som i den siste istid ble skånt av storbreen. Først i tidlig postglasial tid kom en langskallet rase med den yngre steinalders kultur til Skandinavia. Den var "arisk", av samme type som fins overalt der rene germaner har trengt fram. Det er disse to hovedrasene som vi fremdeles kan erkjenne i vårt land. Det er etter Hansen ingen grunn til å oppstille noen blond kortskallerase i Skandinavia. Der blonde kortskaller opptrer, er den naturlige forklaring at alpine kortskaller i lang tid har blandet seg med blonde "arier". I 1906 kommer Arbo i et foredrag med tittelen "Den blonde brakykefal og dens sannsynlige utbredningsfelt" tilbake til Jærens antropologi. Han forteller her at han alt på sin første sesjonsreise som militærlege i 1869 ble oppmerksom på den eiendommelige og utpreget karakteristiske folketype i Sør- og Vestlandets kyststrøk, som utmerker seg ved forening av blondhet med brakykefali, men først etterat han i 1884 var blitt forflyttet til Kristiansand som brigadelege, fikk han leilighet til å studere den nærmere. Arbo nevner at han siden 1900, da Larsen offentliggjorde sin typologiske studie om Jærtypen, har samlet en hel del videre iakttagelser fra andre kanter av landet, som ytterligere viser typens store utbredelse. Da det nå dessuten foreligger opplysninger fra andre land som tyder på at typen også forekommer der, mener Arbo at tiden er inne til å ta opp spørsmålet om dens stilling til behandlig på bredt grunnlag. Den skildring som Arbo gir av typen, slutter seg meget nær til Larsens: "På det levende individ vil man måskje især legge merke til den brede flate panne med det eiendommelig sterkt framhvelvete øvre tinningparti, de store flate tubera frontalia med det flate nedre midtparti. Det brede, korte, noe flate ansikt gir i forbindelse med de framtredende temporalpartier og pannetubera og den store kinnbredde ofte et noe firkantet inntrykk. Nesen er liten, kort og lav og ikke synderlig bred, i alminnelighet med litt konkav rygg, dog sjelden utartende til den brakke brutale proletarnese, som man av og til finner i Østlandets byer og nærmeste omegn, av og til med en liten bukkel på midten og litt oppstående spiss (nez retroussé). Kinnbeinene brede, men ikke synderlig utstående. Underkjevens vinkel mellom ramus og corpus er mindre stump enn hos de langskallete folk. Underkjeven ligger derfor liksom mer horisontalt (ved blanding med langskallene viser seg heri tydelig forandring, corpus blir liksom noe hengende og ansiktets fysiognomi derved lengre og smalere i alminnelighet). Haken er kort og tilspissende, tennene kraftige og tettsittende; ved kryssing inntrer derimot ofte uregelmessigheter. Hos kvinnene kan ansiktene av og til bli forbausende flate og brede, og skjønnheter finner man neppe hos den rene type, om enn ansiktet kan være nokså godlidende. Noen seksuell dimorfisme er det ikke, hvad jo også tyder på rasens ensartethet og konstans. Teinten er i alminnelighet ikke så rødlett som hos langskallene, men mer grålig blek. Håret er som oftest gulblondt og blondt, av og til lyst rødbrunlig, glatt, en sjelden gang svakt lokket. Eldre menn bærer i alminnelighet et stort gulrødlig skjegg. Mørkt hår er visstnok i de fleste tilfelle enten en effekt av blanding, eller man har med en annen brakykefal type (den mørke brakykefal) å gjøre. Øynene er lyse blå, gråblå eller svakt blåligbrune (blanding). Blikket er ikke så skarpt og kvast som man finner det hos langskallen og især hos fjellfolket. Legemsbygningen er god, i alminnelighet tettvokset og kraftig, men for tykklivet til å bli slank, halsen kort, skuldrene brede og rette, hendene korte og brede, føttene likeså, noe kjøttfulle, men velformete" (s. 7-8). Også i psykisk henseende har typen sitt særpreg som skiller den fra den østlandske langskalle: "Intelligensen er god og oppfatningen lett, folkelynnet fredsommelig og i alminnelighet nokså vennlig, men ujevnt, således av og til mindre imøtekommende og hjelpsomt. Der er ingen legemlig sprekhet og ingen interesse for legemsøvelser eller idrett; heller ikke åndelig er der noe egentlig liv eller letthet. Sinnet er mer alvorlig enn livlig, ikke sjelden innadvendt og grublende; man forstår vanskelig spøk og har ikke lett for å gå med på den slags samtale. Interessen fengsles mest av alvorlige tinge og dypsindige materier enten av religiøs eller annen åndelig art. De er ivrige og interesserte tilhørere ved alle slags foredrag i den retning, de taler godt for seg og med uforstyrrelig ro, lar seg ikke bringe i affekt eller forløper seg i hissighet, hvilket ville ansees for en stor skam (en "dårlighet" = dåre lik). Gemytts- og følelseslivet synes i det hele for meget utviklet på viljens og handlingens bekostning; derfor blir det ofte noe vekt over befolkningen, og man kan ikke alltid regne på å ha dem med seg tross gitte løfter, når det riktig gjelder, og det er ofte lite sammenhold. Selv i beruset tilstand er de i en merkelig grad medgjørlige og lette å tale til rette; de blir ikke kranglevorne eller brutale og aggressive, som ikke sjelden er tilfelle med langskallene" (s. 9-10). Typen er vesentlig utbredt i kyststrøkene på Sør- og Vestlandet og utgjør her på mange steder hovedmassen av befolkningen. Den tar stort sett, men noe ugjevnt av i hyppighet både innover i fjordene og innlandet, østover og nordover. Den forekommer dog ikke bare i kyststrøkene. På østsiden av Oslofjorden er den ikke sjelden i innlandsbygdene Askim og Spydeberg, det samme gjelder de indre bygdene av Trøndelag, ja selv i den øverste delen av Østerdalen. (Tolga og Os) forekommer den temmelig tallrik representert, om enn i noe modifisert form med større kroppshøyde enn vanlig og lengre og smalere ansikt. Arbo framhever sterkt at det er en utpreget og meget karakteristisk blond type. Når Hansen mener at typen opprinnelig har vært mørk, men er blitt blond ved kryssing med den blonde langskallete norrøne befolkning, så kan det etter Arbos mening bare bero på at denne forfatter ikke har foretatt selvstendige undersøkelser. Det forhold at typen i alminnelighet er blondere enn langskallene og mellomskallene, taler bestemt mot at den skulle stamme fra mørke kortskaller. I tilslutning til beskrivelsen av hodeformen hos den levende befolkning avbilder Arbo det kranium fra Sola som han tidligere (1894) har gjengitt som eksempel på den "finno-lappoide" typeform. Han gir også en beskrivelse av denne som i alt vesentlig stemmer med den Larsen tidligere hadde gitt av kranieformen hos Jærtypen. Betegnelsen "finno-lappoid" for denne kranieform er Arbo nå tilbøyelig til å forandre til "finnoid" eller "kvenoid" på grunn av dens likhet med den av G. Retzius beskrevne tavastländske kranietype. Arbo kommer gjennom studier av litteraturen til det resultat at den samme blonde brakykefale mennesketype som han har funnet på Vestlandet, forkommer i omtrent alle land omkring Nordsjøen, og han stiller til slutt det spørsmål: hvilken folkestamme tilhører den, og hvorfra er den kommet? Hans resultat er at typen må tilhøre en egen stamme, forskjellig både fra den mørke kortskalle og den blonde langskalle, som i steinalderen er innvandret sørfra, sannsynligvis fra Jyllands kyst, til Norges sørvestkyst, der den på Jæren har hatt sitt utstrålingssentrum. Herfra har den så bredt seg langs kysten både nordover og østover. Utbredelsen taler for at stammen var et kystfolk som levde av fiskeri og jakt. Likheten i kranieform med den finske viser, sier Arbo, "ufeilbarlig til en med finnene beslektet stamme" (s. 15). Han mener også både hos Jordanes og i det gamle Beowulf-kvad å finne holdepunkter for at det i tidlig tid virkelig bodde et folkeferd ved vår sydkyst som kaltes "finni". At disse finni er våre blonde brakykefaler, finner Arbo bestyrket ved den karakteristikk som Jordanes gir av dem som de godmodigste av Scandzas innbyggere, ulik andre stammer som han kaller krigslystne - en karakteristikk som nettopp stemmer med Arbos egen oppfatning av dem som den mest fredselskende del av vårt lands befolkning. Ved den undersøkelse av rekrutter fra hele landet som ble foretatt i årene 1920-21 og hvis resultater er offentliggjort i "Somatologie der Norweger" (1929), ble målingene i Rogaland foretatt av Bryn, som også i det vesentlige har bearbeidet dette material. Jeg kommer nedenfor nøyere inn på enkelthetene i hans resultater og skal her bare nevne at hans oppfatning av den blonde brakykefal er en helt annen enn Arbos og Larsens. For enhver som kjenner Arbos ovenfor omtalte arbeid om den blonde brakykefal, virker det overraskende når Bryn skriver at "so viele seine (Arbos) Mitteilungen über die blonden Brachykephalen auf Jæren mißverstanden haben und der Meinung sind, daß hier ein gewißer Zusammenhang zwischen Blondheit und Brachykephalie nachgewiesen sei. Es geht aus dem hier angeführten schon deutlich genug hervor, dass dies nicht Arbos Auffassung war. "Er war, wie man verstehen wird, volkommen klar über den Zusammenhang von Brachykephalie und dunklem Haar sowie dunklen Augen. . . . . Schreibt man Arbo eine andere Auffassung zu, tut man ihm durchaus unrecht" (1929, s. 434). Det er også egnet til å vekke oppmerksomhet at Bryn i sin gjengivelse av Larsens resultater utførlig siterer hans beskrivelse både av Jærtypens somatologiske og kraniologiske karakterer, men helt forbigår hans omtale av pigmenteringen, trass i at Larsen i sitt resymé nettopp framhever at "denne type er gjennomgående sterkt brakykefal, blond og blåøyet". Sin egen oppfatning av de blonde brakykefaler gir Bryn i en artikkel i Antropologischer Anzeiger (1926): "In allen wesentlichen Hinsichten stimmt dieser norwegische brachycephale Typus überein mit dem mitteleuropäischen brachycephalen Typus, den wir jetzt die alpine Raße nennen. Ihre Blondheit hat sie durch die intensive Kreuzung mit einer ihr an Zahl überlegenen nordischen Bevölkerung erhalten. Irgend ein blonder brachycephaler Typus, bei dem die Blondheit genetisch an die Brachycephalie gebunden ist, ist nie in Norwegen nachgewiesen worden. Die blonden Brachycephalen sind immer nur Bastarde" (s. 182). Som det ses, stemmer denne oppfatning helt med den som Andr. M. Hansen tidligere hadde gjort seg til talsmann for. I en oversikt over norske kranier fra mellomalderen og nyere tid har jeg (1939) også behandlet vårt kraniematerial fra Jæren. Dette er i løpet av den tid som er gått siden Barth samlet 32 kranier på Sola, øket til 90. Den gjennomsnittlige breddelengdeindeks av disse er for O-> 77.9, for O+ 77.6, verdier som stemmer med den Barth fant for den opprinnelige samling (77.6), og liksom denne fjerner seg sterkt fra Arbos beregnete hodeindeks for levende. Liksom Barth finner jeg at kraniene viser store formvariasjoner. Ytterpunktene dannes på den ene siden av dolikomesokraner som i hovedtrekkene slutter seg til rekkegravtypen (pl. XLVI), og på den andre siden av hyperbrakykrane former med bredt, lavt overansikt (pl. XLVII). Mellom disse ytterformer forekommer alle overganger. En sammenligning mellom de brakykrane Jærskaller og brakykrane skaller fra andre deler av landet, særlig fra Sogn, førte meg til lignende resultater som dem Arbo og Larsen tidligere har hevdet, nemlig at vi har to forskjellige brakykrane typer. Den ene, som særlig er representert i materialet fra Jæren, kan betegnes som den grove type. Den er identisk med Arbos "finnoïde type" og Larsens "Jærtype". Den andre, som er finere og alminnelig i materialet fra Sogn, svarer til Arbos "keltoïde type", Larsens "brakykrane type hos mørkhårete". Resultatene av mine kranieundersøkelser vakte et sterkt ønske hos meg om å lære den meget omskrevne "blonde brakykefal" på Jæren å kjenne ved selvsyn. At den blonde dolikomesokefal som er så utbredt over hele landet og utgjør hovedstammen i Østlandsbefolkningen, hører til den nordiske mennesketype eller rase, derom hersker det ikke tvil. At de mørkhårete og mørkøyete brakykefaler som også forekommer spredt over store deler av landet og er tallrikest i visse kyststrøk på Vestlandet, slutter seg nær til den mellomeuropeiske brakykefal, den såkalte alpine type eller rase, om det synes det å herske enighet blandt Norges antropologer. Men om det ved siden av denne pigmentrike brakykefale type også forekommer en egen pigmentfattig type, er som det ville fremgå av det som tidligere er anført, det springende punkt i norsk antropologi, som det også er i andre lands. Løsningen av dette spørsmål er av grunnleggende betydning for oppfatningen av vårt folks rasemessige sammensetning. Som Arbo framhever, er en lignende brakykefal type også beskrevet fra andre land. Arbo kalte den som nevnt "finnoïd" for å betegne dens sammenheng med den tavastländske type som G. Retzius hadde beskrevet. Både før og etter at Arbo offentliggjorde sitt siste arbeid, er typen behandlet av tallrike forfattere, og det er vist at den utgjør en betydelig del av befolkningen i Finnland, Baltikum, Nordtyskland, Holland, Polen og Ukraine og også forekommer i større eller mindre antall i andre land. Det er disse blonde brakykefaler som utgjør Denikers "race orientale", Sergis "homo arcticus fennicus", Nordenstrengs "østbaltiske rase" og østerrikske forfatteres "østrase". Den store utbredelse av typen også utenfor Norden gir spørsmålet om dens forekomst i vårt land en så mye større interesse.
[SNPA-kommentar: de formelle målinger er utelatt inntil videre]
Som det med tydelighet framgår av den tidligere omtale av de enkelte somatiske karakterer og deres korrelasjonsforhold hos rekruttene fra Rogaland, viser befolkningen her som i andre landsdeler tegn på sterk raseblanding. Vi møter blonde og mørke, lav- og høyvoksne dolikomesokefaler som brakykefaler, og ansiktet og nesen er snart smale, snart brede både hos blonde og mørke, hos små og store, hos dolikomesokefaler og brakykefaler. Hos mange av de undersøkte rekrutter er det lett å erkjenne en større eller mindre opphoping av somatiske trekk som i kombinasjon regnes som karakteristiske for forskjellige europeiske mennesketyper eller -raser. Hos andre er disse trekk så sterkt blandet at det ikke er mulig å avgjøre hvilken type vedkommende står nærmest. Og endelig møter vi individer som frambyr trekk som det neppe er mulig med sikkerhet å føre tilbake til noen nålevende mennesketype. På pl. II-XIV er gjengitt en rekke fotografier av rekrutter fra Rogaland som illustrerer dette. Som før nevnt fant jeg ved min gjennomgåelse av kraniematerialet fra Jæren store formvariasjoner. Ytterpunktene ble dannet på den ene siden av dolikokraner som i hovedtrekkene sluttet seg til den nordiske rekkegravtype, og på den andre siden av hyperbrakykrane former med bred, svakt skrånende panne med sterkt utviklete arcus superciliares, framhvelvet tinningparti, bredt ortognat ansikt, men smal nese. Ser vi på fotografiene av rekruttene, viser de typer som både svarer til ytterpunktene og forskjellige mellomformer. De fem rekrutter som er avbildet på pl. II-IV, 1, er alle dolikomesokefaler med stor kroppshøyde, 175 til 187 cm. Fire av dem har blå øyne, den femte lysmelerte, alle har mellomblondt hår. Ansiktsindeksen er leptoprosop, nasalindeksen leptorhin eller mesorhin. Selv om de innbyrdes viser ulikheter både i breddelengdeindeks og i formen av pannen, øyespalten, nesen og underansiktet, slutter de seg alle mer eller mindre nær til den nordiske rekkegravtype og kan betraktes som varianter av den. Også den høye blonde mesokefal som er avbildet på pl. IV, fig. 2, frambyr, som profilbildet viser, trekk som peker mot slektskap med samme type. Men ansiktsformen er femkantet, både pannebredden, kinnbuebredden og kjevevinkelbredden er stor, mens nesen er høy og smal med leptorhin indeks. En type som er meget forskjellig fra den blonde dolikomesokefal med smalt ansikt, representerer den rekrutt som er avbildet på pl. V, fig. 1. Det er en blond brakykefal fra Jæren. Kroppshøyden er under middels stor, kroppsbygningen kraftig, undersetsig, halsen kort, hodet stort og kantet. Både panne- og kinnbuebredden er meget stor, haken bred med kløft, ansiktsformen nærmest kvadratisk til femkantet, nesen liten med litt konkav rygg, men ikke bred, profilen ortognat. En ser hos denne rekrutt en flerhet av de trekk forent som etter Larsen karakteriserer "Jærtypen" og etter Arbo "den blonde brakykefal". Hodeformen stemmer med den del av kraniematerialet fra Jæren som grupperer seg omkring den brakykrane ytterform. Den rekrutt som er avbildet under den nettopp omtalte på pl. V, fig. 2, har også blå øyne, men mørkblondt hår. Kroppshøyden er over middels stor, breddelengdeindeksen hyperbrakykefal. I hode- og ansiktsform slutter han seg nær til foregående, selv om neseformen er forskjellig. De rekrutter som er avbildet på pl. VI-X, kombinerer i sin hode- og ansiktsform på ytterst vekslende måte trekk fra begge de to typer som her er omtalt. Hos den rekrutt som er avbildet på pl. VI, fig. 1, ser vi den samme store bredde av hodet og ansiktet som hos de to sist omtalte brakykefaler. Ansiktet har nær kvadratisk form, men neseroten er høy og smal og neseryggen rett. Hos den andre rekrutten på samme plansje (fig. 2) er hodebredden både absolutt og i forhold til hodelengden mindre og breddelengdeindeksen derfor lavere. Ansiktet har samme høyde som hos foregående, men er liksom pannen smalere; det samme er tilfellet med nesen, som også her har rett rygg. Ansiktsformen er femkantet. Forskjellige blandingstyper viser flere av de rekrutter som er gjengitt på pl. VII, fig. 1-2, pl. IX, fig. 1, og pl. X, fig. 1-2. Den første av disse er en blond brakykefal med høy hodeindeks, euryprosop ansiktsindeks og konkav neserygg. Disse trekk stemmer med Jærtypen, men det nedtil sterkt avsmalende underansikt er meget forskjellig fra det kraftige underansikt hos denne. Den andre rekrutten på samme plansje (fig. 2) viser også flere tilknytningspunkter til Jærtypen, men skiller seg fra den ved en høy, smal neserot og en litt konveks neserygg. Den rekrutt som er avbildet på pl. IX, fig. 1, er en høy blond dolikokefal med en breddelengdeindeks som bare er lite høyere enn hos den rektrutt som er avbildet på pl. II, fig. 1, som en representant for rekkegravtypen. Det brede femkantete ansikt med den kraftige tverr avskårne hake er imidlertid meget forskjellig fra ansiktsformen hos dolikokefaler av rekkegravtypen og slutter seg nær til den en finner hos de blonde brakykefaler av Jærtypen. Den rekrutt som er avbildet på pl. X, fig. 1, er meget høy, har blå øyne og mellomblondt hår, er brakykefal og euryprosop, men har en meget lav leptorhin indeks. Den brede panne, store kinnbue- og kjevevinkelbredde forent med lav ansiktshøyde gir ansiktet en nær kvadratisk form, men ansiktsprofilen skiller seg sterkt fra Jærtypens og nærmer seg meget rekkegravtypens. Den andre rekrutten på samme plansje (fig. 2) har mindre kroppshøyde og betydelig lavere, til dolikokefali grensende breddelengdeindeks, men nærmer seg i ansiktsform mer den blonde eurysope brakykefal enn den leptoprosope dolikokefal. Pannen er bred med svak skråning, tydelige tubera frontalia og arcus superciliares, ansiktet er nærmest femkantet med lav mesoprosop indeks, underansiktet kraftig med bred kløftet hake, nesen kort og middels bred, neseryggen rett. De fire rekrutter som er avbildet på pl. XI og XII, har alle blå øyne, euryprosop ansiktsindeks og leptorhin til mesorhin nasalindeks. Håret er hos de tre mellomblondt, hos den fjerde brunt. Kroppshøyden varierer fra 172.5 til 186 cm og breddelengdeindeksen fra 77.6 til 84.5. Også ansiktsformen er meget forskjellig. Hos den som er avbildet på pl. XI, fig. 2, er den nær kvadratisk, hos den som er avbildet på pl. XII, fig. 2, sterkt avsmalende nedtil og viser i profil en form som nærmer seg rekkegravtypens. Et felles trekk forener imidlertid alle disse ansikter, nemlig den sterke utvikling av arcus superciliares. I profil hvelver supraorbitalpartiet seg fram over nasion. På en face-bildene pl. XI, 1b og XII, 1b ser en at de to siders arcus over nasion er skilt fra hverandre av et flatt glabellarparti, hos den mann som er gjengitt på pl. XII, 2b, går derimot øyebrynsbuene over i det framspringende glabellarparti. Et annet karakteristisk trekk som fins hos flere av de rekrutter som er avbildet på de ovenfor omtalte plansjer, er de smale øyespalter og de horisontale øvre øyehulerender. Særlig uttalt er dette trekket hos dem som er gjengitt på pl. IV, fig. 1 og pl. VIII, fig. 1. Det ses også, om enn i mindre uttalt grad, hos dem som er avbildet på pl. VI, fig. 2, pl. VII, fig. 2 og pl. IX, fig. 1. De to brakykefaler som er avbildet på pl. XII [SNPA-rettelse: XIII], skiller seg fra alle de tidligere omtalte ved sin sterkere pigmentering; særlig gjelder det den ene av dem (fig. 1), som ved siden av brunt hår har brune øyne og pigmentert hud. Innbyrdes skiller de seg sterkt fra hverandre i ansiktsform. Hos den ene (fig. 1) er denne rundoval, hos den andre (fig. 2) femkantet til omvendt trapesformet. Både absolutt og i forhold til parietalbredden er pannebredden mindre hos den første, men kinnbuebredden større. Nesen er mindre, både kortere og smalere og med lavere indeks hos den siste, neseryggen hos begge litt konkav, øyespalten smalere og øvre øyehulerand mer horisontal hos den siste. I ansiktsform slutter den siste seg nær til flere av de før ømtalte blonde brakykefaler, mens den første skiller seg fra alle de før omtalte og med sin runde ansiktsform og sin forening av brakykefali, euryprosopi og sterk pigmentering kommer den type nær som Arbo betegnet som "den keltoide", Larsen som "den mørkhårete brakykefal", en type som nå alminnelig betegnes som alpin. Både ved den lite rundete panne, den smale nese, munnformen og det utviklete hakeparti avviker dog ansiktet fra den typisk alpine form. Den rekrutt som er avbildet på pl. XIV, fig. 1, har som flere av de før omtalte smale øyespalter og horisontale øyehulerender. Pannen er bred, svakt skrånende, kinnbuebredden stor, haken bred og kraftig, ansiktet femkantet til rombisk med stor høyde, også nesen er høy og forholdsvis smal med lav leptorhin indeks. Hodelengden er meget stor, over 200 mm, håret brunt, iris mørkmelert. Den andre rekrutten på pl. XIV, (fig. 2), avviker i flere henseender fra de alminnelige typer en møter i Rogaland. Glabellarpartiet er forent med sterkt utviklete arcus superciliares og hvelver seg fram over den brede, dyptliggende neserot. Sammen med den brede panne, de dyptliggende øyne under de horisontale øyehulerender og den lave ansiktshøyde gir det framspringende glabellarparti ansiktet er [SNPA-rettelse: et] sterkt primitivt preg. Håret er brunt, iris blå. Liksom kraniematerialet fra Jæren viser som før framhevet også de bilder av rekrutter fra Rogaland som er gjengitt på pl. II-XIV, at befolkningen i denne landsdel er sterkt raseblandet. To karakteristiske og meget forskjellige komponenter lar seg erkjenne i denne blanding, en dolikomesokefal, lepto- til mesoprosop, leptorhin, blond, nordisk komponent med slank kroppsbygning og ovalt ansikt og en brakykefal, euryprosop, men likeledes leptorhin og blond komponent med kraftig, undersetsig kroppsbygning og kantet ansikt. Den siste form stemmer i hovedtrekkene med den østbaltiske mennesketype. Som før nevnt er denne type gitt foirskjellige navn. Nordenstreng (1926), som har gitt typen det navn den nå alminnelig fører i Norden, nevner blant dens mest karakteristiske trekk: blå eller grå, meget lyse øyne, gråblondt, stritt hår i forskjellige toner, kraftig, undersetsig kroppsbygning med brede skuldrer, bredt bryst, kort hals og forholdsvis korte bein, middels til noe over middels kroppshøyde. Hodet stort, ansiktet bredt og beinet, pannen noe steilere enn hos den nordiske rase, men ikke så steil som hos den alpine, bred, særlig i den øvre delen med tydelige øyebrynsbuer og pannebuler. De kraftige, utstående kinnbein gir sammen med den grove, brede underkjeve ansiktet en påfallende bredde, skjønt det også er temmelig høyt. Øyespalten er ofte smal, nesen er inntrykt ved roten og springer lite fram i ansiktet. Hildén (1927), som har gitt en fortrinlig oversikt over den østbaltiske rases stilling til andre raser, dens utbredelse og karakter, grunnet på omfattende litteraturstudier og egne undersøkelser, framhever at brakykefalien hos de østbaltiske finner som regel ikke er ekstrem, men at breddelengdeindeksen oftest ligger mellom 80 og 83, og nevner som negative karakterer at mongolfold bare forekommer i unntakstilfelle, og at mongolflekk mangler. De aller fleste av det trekk som Nordenstreng og Hildén framhever som karakteristiske for den østbaltsiek rase, finner vi igjen hos Rogalands blonde brakykefaler. At disse i enkelte trekk avviker fra de finske, har høyst sannsynlig sin grunn i at det i Rogaland gjennom lange tidsrom har foregått en sterkere blanding med nordiske elementer enn tilfellet har vært i Finland. Det askeblonde hår, de grå, meget lyse øyne og den grågule farge av huden som de nevnte forfattere framhever som trekk som skiller de østbaltiske mennesker fra de nordiske, kan således neppe sis å være framtredende hos våre blonde brakykefaler. Hos en rekke av de rekrutter som er avbildet på plansjene, ser vi nordiske og østbaltiske trekk i de forskjelligste kombinasjoner. Betydelig interesse har de blandinger om forener dolikokefali med et bredt femkantet ansikt, smale øyespalter og horisntale øvre øyehulerender (pl. IX, fig. 1), en typeblanding som kan betegnes som Cro-Magnonlignende. En annen karakteristisk blandingstype som ikke er sjelden på Sør- og Vestlandet, og som også treffes hos nordisk-lappiske bastarder i Nordnorge (sml. til eks. Osteologie der Lappen, pl. XXII, XLVIII, CVII og CXIX), er representert av den blonde mesokefal som er gjengitt på pl. IV, fig. 2. Typen stemmer med tyske forfatteres "dalrase" eller "fälische Rasse", som nettopp treffes også utenfor vårt land der nordiske og østbaltiske mennesker møtes. Ved siden av de nevnte to blonde hovedkomponenter i Rogalands befolkning forekommer det utvilsomt minst én pigmentert. Materialet tillater ikke med sikkerhet å avgjøre hvilken mennesketype det her gjelder. Både de foreliggende sparsomme iakttagelser og erfaringer fra kyststrøkene i de
Fig. 3. Mannsskalle fra Hvellinge i Skåne (Etter C. M. Fürst, 1912).
nordlige nabofylker gjør det dog sannsynlig at den pigmenterte komponent er den alpine. Også formen av enkelte kranier fra Jæren peker i samme retning uten dog å danne noe avgjørende bevis. Som karakteristiske trekk ved flere av rekruttene fra Rogaland er tidligere nevnt de sterkt utviklete øyebrynsbuer som i profil hvelver seg fram over neseroten, og videre de smale øyespalter med de horisontale øvre øyehulerender. Dette er trekk som viser tilbake til den kjente Borrebytype, først beskrevet fra en kraniesamling som ble funnet i en jettestue i Borreby på Sørvestsjælland, og senere kjent også fra Skåne. I fig. 3a-b er etter Fürst (1912) gjengitt en mannsskalle av Borrebytypen fra Hvellinge i Skåne. En sammenligning av rekruttbildene på pl. XI og XII med skallen viser overensstemmelsen. Den utbredelse som de karakteristiske Borreby-trekk har i Rogalands nålevende befolkning, peker på en forbindelse mellom Rogaland og Sørskandinavia i yngre steinalder, en forbindelse som det også foreligger andre holdepunkter for. Hvordan de mennesker så ut som levde i Rogaland da Borrebymenneskene kom over havet og sannsynligvis brakte åkerbruket til Jæren, vet vi intet om. Det ligger nær å anta at innvandringen av Borrebymenneskene til sørvestkysten står i forbindelse med den folkebevegelse som antas å ha funnet sted i Danmark i slutten av jettestuetiden, da enkeltgravfolket sørfra trengte opp gjennom Jylland. Dessverre foreligger det hittil ingen målbare kranier fra danske enkeltgraver, og vi kjenner derfor ikke enkeltgravfolkets antropologiske karakterer. Forskjellige forhold taler imidlertid etter Brønsted (1938) for at det jyske enkeltgravsfolk var beslektet med enkeltgravsfolk i Nordvest- og Nordøsttyskland og fikk tilsig sjøveien til Østjylland fra Nordøsttyskland, altså fra trakter der den østbaltiske rase i nåtiden har utbredelse. At innvandringen til Rogaland og Agderkysten fra Jylland har fortsatt også etter jettestuetiden er sikkert, og den antagelse ligger nær at konsentrasjonen av østbaltiske folkelementer i disse trakter skyldes innvandring sjøveien av enkeltgravsfolket og dets etterkommere. Nå har sikkert hverken Borrebyfolket eller enkeltgravfolket representert "raserene" populasjoner - for Borrebyfolkets vedkommende viser Fürsts undersøkelser dette tydelig. De har som alle Europas folkestammer i steinalderen vært resultater av blandinger hvis enkelte komponenter vi ikke kjenner nøyere, og de er ved sin innvandring til Rogaland kommet i berøring med en opprinnelig befolkning av ukjent rase, som vel iallfall delvis er absorbert av innvandrerne. Denne befolkning har etter steinalderen fått nye tilsig både sørfra og østfra, østfra særlig av blonde nordiske dolikokefaler. Denne brokete blandingen må vi anta utgjør grunnstammen i Rogalands befolkning. I århundrenes løp har det her som i flere andre deler av vårt land under innflytelse av relativ isolasjon formet seg ut karakteristiske særtyper, som forener forskjellige rasekarakterer i forskjellig kvantitet. Til disse særtyper hører den blonde brakykefal. Som før framholdt av Arbo finner en denne typen ikke bare i Rogaland, men også i mange andre deler av vårt land om enn ikke noe annet sted i så stort antall. Fra mine tidligere undersøkelser (1929) gjengir jeg på plansje XV-XVII en rekke fotografier av rekrutter fra forskjellige vestlandsfylker, som alle er blonde brakykefaler og står den østbaltiske rase mer eller mindre nær. Til forskjell fra flerheten av Rogalands brakykefaler har de fleste av de her avbildete rekrutter askeblondt hår, som etter det flere av dem opplyste i barneårene hadde vært ganske lyst. De stemmer således i denne karakter med de finske blonde brakykefaler (sml. ovenfor). Fig. 2 pl. XVII gjengir en blond brakykefal fra Kistrand i Finnmark. Typen har interesse fordi rekrutten er av norsk-finsk familie. I tilslutning til disse bilder av rekrutter gjengis på pl. XVIII fig. 1 og 2 etter A. Schreiner (1930) fotografier av to kvinner og en gutt, alle fra Valle i Setesdal og typiske blonde brakykefaler. På pl. XIX, fig. 1 er gjengitt fotografier av en mørk brakykefal fra Sunnfjord av alpin type. Forskjellen i panne- og ansiktsform fra den blonde brakykefal er iøynefallende. På samme plansje (fig. 2) er også gjengitt en type som forener trekk fra både den blonde og den mørke brakykefal, en kombinasjon som er meget alminnelig i våre vestlandsfylker. __________
Etterat jeg hadde avsluttet behandlingen av rekruttmaterialet fra Rogaland, mottok jeg fra direktøren for Stavanger Museum, dr. Jan Petersen, til undersøkelse deler av et skjelett som er funnet under gravingsarbeid på Hellestø i Håland på Jæren. Skjelettet ble funnet av en arbeider i et gravkammer i en ganske stor gravhaug, bygd av jord og stein. Graven var ikke lenger i uforandret stand, og skjelettet var alt tatt opp da funnet ble meldt til museet i Stavanger og en sakkyndig arkeolog hadde anledning til å undersøke graven. Det ble ikke funnet noe gravgods sammen med skjelettet, og graven lar seg ikke sikkert tidsbestemme, likevel er det etter opplysning fra direktør Petersen rimeligst å anta at haugen er blitt anlagt i romersk jernalder eller i folkevandringstid. Funnet består av et større skallefragment, nedre del av venstre overarmsbein, et stykke av høyre hoftebein med leddskålen, øvre ende av høyre lårbein, et stykke av korsbeinet samt legemet av Iste bukhvirvel med buerøtter. Hvirvelen viser den variasjon som kalles spondylolyse. Som bildet av skallen (pl. I) viser, er den dessverre meget defekt. Hele skalletaket, storparten av høyre sidedel med høyre halvdel av basis og av ansiktsskjelettet mangler. På venstre side er kinnbuen brukket av. Underkjeven mangler. Av tennene i overkjeven er høyre mediale fortann falt ut etter døden og 3dje molar med dens alveol er brukket av på begge sider. Av pannen er bare den nedre delen bevart. Den viser sterkt utviklete arcus superciliares som over neseroten går over i et framspringende glabellarparti. Tykkelsen av kraniebeinene og den sterke utvikling av protuberantia occipitalis externa med lineæ nuchales tyder liksom ekstremitetsknoklenes grovhet på at skjelettet er av en mann. Etter slitingen av tennene må det antas at mannen ved sin død har vært mellom 30 og 40 år. Samtlige tenner er hele uten antydning til karies. De sikre mål som lar seg ta av skallen, er følgende: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . M for O-> skaller fra Jæren
Største lengde . . . . . . . . . . . . 183 .. . mm . . . . . . 184.2 mm
Da skallens mediansagittalplan lar seg bestemme og såvel os temporale som den tilgrensende del av os parietale på venstre side er uskadd, lar venstre halvdel av horisontalkurven gjennom euryon seg tegne etter innstilling av skallen i kubuskranioforen. Avstanden mellom euryon og medianlinjen er 75 mm, og den største bredde kan således settes til 150 mm (M for Jærskallene er 143.4 mm). Maksilloalveolarbredden kan ikke nøyaktig bestemmes, da deler av alveolarframspringet på den ene siden mangler, men kan antagelig settes til mellom 63 og 64 mm (M Jæren 64.1 mm). Av de ovenfor nevnte mål er følgende indekser beregnet: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . M for O-> skaller fra Jæren
Breddelengdeindeks . . . . . . . . . 81.9 . . . . . . . . . . 77.9
En sammenligning mellom absolutte mål og indekser for skallen og de middeltall som er beregnet for våre Jærskaller fra mellomalderen og nyere tid, viser at jernalderskallen særlig i to henseender avviker fra storparten av det yngre material, nemlig i formen av øyehulene og nesen. Bredden av øyehuleinngangen er bare ubetydelig større enn gjennomsnittsbredden for de yngre skaller, derimot er høyden meget mindre, og orbitalindeksen blir derved 14 enheter lavere enn middelverdien for Jærskallene og ligger utenfor deres variasjonsbredde. Foruten ved sin lavhet utmerker orbitalinngangen hos jernalderskallen seg ved at øvre øyehulerand er horisontal. Nesehøyden er 3 mm mindre og nesebredden nær 1.5 mm større enn gjennomsnittet for Jærskallene. Derved blir nasalindeks mellom 5 og 6 indeksenheter høyere. Både den største og særlig den minste bredde av nesebeinene er større og den transversale nesebeinindeks betydelig høyere enn hos Jærskallene. I en rekke andre mål som største lengde, interorbitalbreddene, ganebredden og maksilloalveolarbredden viser jernalderskallen bare små avvikelse fra gjennomsnittsverdiene for det øvrige material, derimot er bredden betydelig større og breddelengdeindeksen høyere. Blandt de yngre skaller fins imidlertid mange som har en like høy og høyere indeks. De morfologiske trekk ved skallen som har størst interesse, er de lave orbitæ med horisontale øvre render, de uttalte øyebrynsbuer og den brede nese. Nettopp disse trekk finner en også hos Borrebyskallene. Skallen fra Hvellinge som er gjengitt etter Fürst i fig. 3, har en orbitalindeks på 72.0, ubetydelig høyere enn Jærskallene. Neseindeksen lar seg ikke bestemme på denne mannsskallen, men er hos en kvinneskalle fra samme grav chamærin som hos Jærskallen og lite høyere enn hos denne (53.1). Av de nevnte trekkene finner en som ovenfor omtalt ikke sjelden både den sterke utvikling av øyebrynsbuene og den rektangulære orbitalform igjen hos Rogalands nålevende befolkning, derimot er den brede nese en sjelden forekomst.
Arbo, C. Barth, J. Bryn, H. Bryn, H., und K. E. Schreiner Brønsted, J. Fürst, C. M. Hansen, Andr. M. Hildén, K. Larsen, C. F. Nordenstreng, R. Retzius, G., und C. M. Fürst Schreiner, Alette Schreiner, K. E.
[PLANSJER: utelatt inntil videre]
|
