evon
11-03-2012, 06:39 PM
http://blogg.bt.no/preik/2012/11/03/den-nye-uroen/#.UJVe8xK_HCL
http://blogg.bt.no/preik/files/2012/11/file67bi9kjk7ddm8fba2ov.jpg
Er omfattende innvandring forenlig med en god velferdsstat?
Ethvert ærlig menneske angrer på noe i livet, og ganske særlig fra ungdomstid og studieår. Selv studerte jeg i tiden rundt den store åndskampen om EU midt på nittitallet, da jeg fløt rundt i en løs gruppe unge mennesker med sterk dragning mot en noe uklar form for internasjonalisme.
Kort sagt: Vi mislikte ideen om nasjonalstaten og det nasjonale, vi ville bort fra «nisseluementaliteten» og «steinrøysen» og inn i EU; inn i verden; inn i livet!
Vi forleste oss på Ernest Gellner og Benedict Anderson, Eric Hobsbawm og Terence Ranger, Anders Johansen og Thomas Hylland Eriksen; norske og internasjonale skrivebordsteoretikere som kunne fortelle oss at nasjonalstaten dypest sett var en fiksjon, og at bunaden og lapskausen og alt vi tok for å være genuint «norsk» bare var billige importprodukter.
Det gjaldt å kaste åket av seg en gang for alle.
Vi tok skammelig feil. Ikke i ønsket om større internasjonalt fellesskap, som jeg når som helst vil stå opp og forsvare, men i å undervurdere nasjonen som et slitesterkt identitetsfellesskap.
I den livsfjerne iveren etter å «dekonstruere» alt det norske, så vi ganske enkelt bort fra at nasjonalstaten er bygget også på andre pilarer enn kulturen og historien.
I vår del av verden er det fremfor alt velferdsstaten som er den moderne nasjonalstatens sement, slik den gjør oss avhengige av hverandre i et stort, upersonlig, nasjonalt fellesskap av rettigheter og plikter, fra vugge til grav. Pliktens slitestyrke kan nok diskuteres, men du tar ikke enkelt rettigheter fra et folk. Gode velferdsrettigheter er nasjonalstatens sterkeste mothake mot alle forsøk på overføringer av suverenitet, til for eksempel EU.
Mediene må ta sin del av æren eller skylden for at nasjonalstaten lever i beste velgående, med sitt evinnelig norske blikk på verden, og den evige insisteringen på at en vestlending og en trønder har uendelig mye mer til felles enn en hvilken som helst nordmann og en tilfeldig italiener (for ikke å snakke om en somalier).
Da jeg noen år etter studietiden fikk barn, og til min bunnløse fortvilelse opplevde at de lekte på østlandsk etter sine tunge daglige doser fra Oslo Rikskringkasting, brast det helt for den svevende internasjonalismen min. Det nasjonale fellesskapet er på mange måter blitt viktigere i globaliseringens tidsalder.
Nå reises på nytt en debatt bygget på en snikende uro for fremtiden til dette fellesskapet, med bakgrunn i forskeren Asle Tojes ferske bok om Europa, presentert for BTs lesere denne uken.
Toje frykter at innvandringen til Norge og andre europeiske land setter velferdsstaten i fare, fordi den skaper for stor avstand mellom grupper av mennesker. Han mener vi trenger et «tykt» nasjonalt fellesskap, ikke bare tilslutning til blodløse prinsipper som ytringsfriheten, for å henge sammen som nasjon og velferdsfellesskap.
Velferdsstaten er nasjonalstatens sement
Før alle Frp-skeptikere stormer frem for å brunmale Toje, som aldri ha lagt skjul på sin partibakgrunn, kan det være verdt å minne om at tankene hans verken er helt nye eller nødvendigvis mørkeblå. Her hjemme har blant andre filosofi-nestor og sosialdemokrat Gunnar Skirbekk og det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget vært inne på mye av det samme.
Årsaken er innlysende: I Norge holder vi oss stort sett med universelle velferdsordninger, noe som for eksempel innebærer at vi gir barnetrygd til mange velstående foreldre som slett ikke trenger det. Det er og har vært et viktig sosialdemokratisk prinsipp at velferden skal begunstige hele befolkningen, for derigjennom å skape bred oppslutning om de skattene som er påkrevd for å finansiere den.
En velfungerende velferdsstat ikke bare styrker den nasjonale fellesskapsfølelsen; den forutsetter også eksistensen av et slikt fellesskap. Staten gir deg trygghet. Og alle skal med.
Det er altså her Asle Toje borer i den norske idyllen ved å spørre: Er limet i det flerkulturelle samfunnet sterkt nok? Eller er vi i ferd med å splittes i gjensidig skeptiske eller endog fiendtlige grupper, som ikke lenger ønsker å spandere skattekroner på hverandre?
Det er viktige spørsmål, i en tid med tilløp til gettodannelser i de største norske byene. Kan og skal staten være alles velgjører – og vil alle godta å dele med hverandre?
Til BT sier Toje at «gode samfunn trenger omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite». Og at det å være mot innvandring «er som å være mot Golfstrømmen». Det er kombinasjonen av velferdsvilje og innvandring han er bekymret for.
Tojes resept er en samling om nasjonale verdier og et krav til innvandrerne om å tilpasse seg. Det siste er krevende, ettersom forsvarerne av en raus velferdsstat ofte er de minst kritiske til de utfordringer innvandringen skaper. Det første er ikke helt enkelt det heller.
Men hva med arbeidslivet? Jeg har ikke tall på alle de indiske og kurdiske taxisjåførene eller servitørene jeg har hatt som egentlig er utdannet kjemiingeniører og matteprofessorer, men som ingen vil ha. Samtidig sliter en stor andel norske lærerstudenter med å legge sammen to og to, som vi kunne lese denne uken.
Det er et umåtelig sløseri med sårt tiltrengt talent, og samtidig en helt unødvendig sperre mot å skape gode, tilfredse, integrerte samfunnsborgere av innvandrerne.
Løsningen? Veien videre? Tiltak?
Klok av ungdommelig skade nøyer jeg meg denne gang med å stille spørsmålene, i håp om gode og saklige svar.
I think the time of mass immigration is over and we will see a reversal trend with many people leaving Europe for other countries in the coming decade, which is good considering the current situation is not viable for a cohesive nation..
http://blogg.bt.no/preik/files/2012/11/file67bi9kjk7ddm8fba2ov.jpg
Er omfattende innvandring forenlig med en god velferdsstat?
Ethvert ærlig menneske angrer på noe i livet, og ganske særlig fra ungdomstid og studieår. Selv studerte jeg i tiden rundt den store åndskampen om EU midt på nittitallet, da jeg fløt rundt i en løs gruppe unge mennesker med sterk dragning mot en noe uklar form for internasjonalisme.
Kort sagt: Vi mislikte ideen om nasjonalstaten og det nasjonale, vi ville bort fra «nisseluementaliteten» og «steinrøysen» og inn i EU; inn i verden; inn i livet!
Vi forleste oss på Ernest Gellner og Benedict Anderson, Eric Hobsbawm og Terence Ranger, Anders Johansen og Thomas Hylland Eriksen; norske og internasjonale skrivebordsteoretikere som kunne fortelle oss at nasjonalstaten dypest sett var en fiksjon, og at bunaden og lapskausen og alt vi tok for å være genuint «norsk» bare var billige importprodukter.
Det gjaldt å kaste åket av seg en gang for alle.
Vi tok skammelig feil. Ikke i ønsket om større internasjonalt fellesskap, som jeg når som helst vil stå opp og forsvare, men i å undervurdere nasjonen som et slitesterkt identitetsfellesskap.
I den livsfjerne iveren etter å «dekonstruere» alt det norske, så vi ganske enkelt bort fra at nasjonalstaten er bygget også på andre pilarer enn kulturen og historien.
I vår del av verden er det fremfor alt velferdsstaten som er den moderne nasjonalstatens sement, slik den gjør oss avhengige av hverandre i et stort, upersonlig, nasjonalt fellesskap av rettigheter og plikter, fra vugge til grav. Pliktens slitestyrke kan nok diskuteres, men du tar ikke enkelt rettigheter fra et folk. Gode velferdsrettigheter er nasjonalstatens sterkeste mothake mot alle forsøk på overføringer av suverenitet, til for eksempel EU.
Mediene må ta sin del av æren eller skylden for at nasjonalstaten lever i beste velgående, med sitt evinnelig norske blikk på verden, og den evige insisteringen på at en vestlending og en trønder har uendelig mye mer til felles enn en hvilken som helst nordmann og en tilfeldig italiener (for ikke å snakke om en somalier).
Da jeg noen år etter studietiden fikk barn, og til min bunnløse fortvilelse opplevde at de lekte på østlandsk etter sine tunge daglige doser fra Oslo Rikskringkasting, brast det helt for den svevende internasjonalismen min. Det nasjonale fellesskapet er på mange måter blitt viktigere i globaliseringens tidsalder.
Nå reises på nytt en debatt bygget på en snikende uro for fremtiden til dette fellesskapet, med bakgrunn i forskeren Asle Tojes ferske bok om Europa, presentert for BTs lesere denne uken.
Toje frykter at innvandringen til Norge og andre europeiske land setter velferdsstaten i fare, fordi den skaper for stor avstand mellom grupper av mennesker. Han mener vi trenger et «tykt» nasjonalt fellesskap, ikke bare tilslutning til blodløse prinsipper som ytringsfriheten, for å henge sammen som nasjon og velferdsfellesskap.
Velferdsstaten er nasjonalstatens sement
Før alle Frp-skeptikere stormer frem for å brunmale Toje, som aldri ha lagt skjul på sin partibakgrunn, kan det være verdt å minne om at tankene hans verken er helt nye eller nødvendigvis mørkeblå. Her hjemme har blant andre filosofi-nestor og sosialdemokrat Gunnar Skirbekk og det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget vært inne på mye av det samme.
Årsaken er innlysende: I Norge holder vi oss stort sett med universelle velferdsordninger, noe som for eksempel innebærer at vi gir barnetrygd til mange velstående foreldre som slett ikke trenger det. Det er og har vært et viktig sosialdemokratisk prinsipp at velferden skal begunstige hele befolkningen, for derigjennom å skape bred oppslutning om de skattene som er påkrevd for å finansiere den.
En velfungerende velferdsstat ikke bare styrker den nasjonale fellesskapsfølelsen; den forutsetter også eksistensen av et slikt fellesskap. Staten gir deg trygghet. Og alle skal med.
Det er altså her Asle Toje borer i den norske idyllen ved å spørre: Er limet i det flerkulturelle samfunnet sterkt nok? Eller er vi i ferd med å splittes i gjensidig skeptiske eller endog fiendtlige grupper, som ikke lenger ønsker å spandere skattekroner på hverandre?
Det er viktige spørsmål, i en tid med tilløp til gettodannelser i de største norske byene. Kan og skal staten være alles velgjører – og vil alle godta å dele med hverandre?
Til BT sier Toje at «gode samfunn trenger omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite». Og at det å være mot innvandring «er som å være mot Golfstrømmen». Det er kombinasjonen av velferdsvilje og innvandring han er bekymret for.
Tojes resept er en samling om nasjonale verdier og et krav til innvandrerne om å tilpasse seg. Det siste er krevende, ettersom forsvarerne av en raus velferdsstat ofte er de minst kritiske til de utfordringer innvandringen skaper. Det første er ikke helt enkelt det heller.
Men hva med arbeidslivet? Jeg har ikke tall på alle de indiske og kurdiske taxisjåførene eller servitørene jeg har hatt som egentlig er utdannet kjemiingeniører og matteprofessorer, men som ingen vil ha. Samtidig sliter en stor andel norske lærerstudenter med å legge sammen to og to, som vi kunne lese denne uken.
Det er et umåtelig sløseri med sårt tiltrengt talent, og samtidig en helt unødvendig sperre mot å skape gode, tilfredse, integrerte samfunnsborgere av innvandrerne.
Løsningen? Veien videre? Tiltak?
Klok av ungdommelig skade nøyer jeg meg denne gang med å stille spørsmålene, i håp om gode og saklige svar.
I think the time of mass immigration is over and we will see a reversal trend with many people leaving Europe for other countries in the coming decade, which is good considering the current situation is not viable for a cohesive nation..